Lena's Twisted Mind

To måneder har snart gått siden det forrige innlegget, noe jeg bare må beklage, men greia er... Altfor mye har skjedd. Det har gått i ett, og siden forrige innlegg har jeg vært i Colombia, levd livets glade dager i Mexico, vært i New York, reist tilbake til det kalde nord, kost meg i Lofoten sammen med hele skolen, og tatt farvel med dem alle, før jeg reiste hjem til kjære Kvinesdal. Derfra tok jeg turen ned til Gran Canaria, og etter et heftig uke der og et døgns reise... Kom jeg tilbake til Peru igjen. Jeg sitter på akkurat samme sted som jeg gjorde sist jeg skrev innlegget, og jeg elsker det. Ting er topp her, og jeg har det rett og slett helt fantastisk... Bedre enn noensinne, kanskje. Jeg veit ikke om dere vil høre så mye fra meg fremover, men jeg skal så klart prøve å være flinkere til å blogge!

Jeg savner dere alle. You know who you are! (L)

- Lena

Fortsatt i Midtøsten;

Kamelene til én av beduinene

 

En herlig gjeng i ørkenen Wadi Araba


Meg og Tonja i Petra

 
Palestinske smågutter som ELSKER å bli tatt bilde av

Vi fikk tagge på en frihetsmur i Palestina

Lekeplass i Betlehem

Og for å avslutte hele greia... Her ble Jesus født, folkens!
 

Turen går mot slutten, og jeg har kun lagt ut bilder fra Midtøsten... GO ME.
But hey, eventually it'll come.

HASTA LUEGO!

- Lena 

Okey, jeg suger. BIG TIME. I Sør.Korea hadde jeg ikke tilgang på pc, så det ble ikke så mye blogging der, og her i Peru har vi reist frem og tilbake nesten hver dag, så jeg har rett og slett ikke hatt tid til å blogge. Det er siste kvelden min her nå, og alle har lagt seg, såp jeg benytter sjansen til å blogge litt! I natt tar vi turen til Colombia etter ti dager i dette nydelige landet... Jeg kommer til å savne det!

Ettersom strømledningen til dataen ligger på flyplasseb at the moment så har jeg ikke tid til å skrive stort, men tenkte jeg skulle legge ut litt bilder. Det blir bilder fra Midtøsten og Afrika da, ettersom bildene mine fra resten av Asia ligger i Sør-Korea (jeg glemte kameraet, den historien kommer seinere), og jeg fortsatt ikke har lagt inn bildene her fra Sør-Amerika. Men hei, ENJOY uansett!

Jeg og Tonje på Mount Nebo i Jordan, hvor Moses så det lovende land, og visstnok skal være begravd.

Dødehavet!

Kveldskos rundt bålet med beduinene i ørkenen Wadi Araba.

Foran klagemuren i Jerusalem. Vi hadde ikke så mye å klage på, da...


Bursdagen min!


Solnedgang i Wadi Araba.


Vi red på kameler i Petra! ...og hest, før vi seinere red esel opp nopen tusen trappetrinn.

Men hei, jeg har ikke mer strøm igjen. Resten av bildene kommer når jeg er i Colombia! Promise.

- Lena



Saan, ja. Der var det gaatt en hel maaned!

Jeg maa foerst aa fremst bare faa sagt at jeg fortsatt ikke har egen data, og det er ikke saa sykt god tilgang paa PC flere av stedene vi er paa, saa det blir ikke saa altfor mye blogging. Bilder er det ogsaa lite av, men jeg skal faa laant meg en datamaskin snart slik at dere faar sett litt av det jeg opplever her...

Jeg er for oeyeblikket i Vietnam, og med alt tsunamihysteriet saa kan jeg jo ogsaa bare faa sagt at vi er foreloepig trygge i alle fall, ettersom den ikke har vaert i naerheten av Vietnam enda, og det heller ikke skal vaere noen saerlig fare i Soer-Korea, som vi da reiser til om tre dager!

Ellers kan jeg jo alltids fortelle litt om hva som egentlig har skjedd de tre siste ukene. Vi kom til Nairobi i Kenya den 20. februar, og skulle bo paa Nuru Africa, som er barnehjem for rundt 70 barn naa, og ogsaa skole for noen av dem. Det drives av en pastor som heter Steven, og mann med stoerre hjerte enn ham tror jeg ikke du finner paa denne jord! Jeg ble mottatt av flere titalls loepende barn som hoppet paa meg, dro i meg, spurte meg om ting, og bare klemte meg saa hardt de kunne, og aldri foer i mitt liv har jeg foelt meg saa... Forvirret, kanskje?
Det var helt herlig aa see hvor glade barna var, hvor godt de tok vare paa hverandre, og hvor mye livsglede de hadde, men ogsaa trist aa se hvordan dagliglivet var for noen av dem (ikke de som bodde paa barnehjemmet da, de hadde det bra). Vi bodde paa barnehjemmet i fire dager foer vi dro paa safari, og det var amazing der. Dag ut og dag inn lekte vi med dem, sang, tegnet, var med i kirka, alt mulig rett og slett, og jeg ble saa utrolig glad i hver og en av dem, saa naar jeg kommer tilbake til Norge er my first mission; faa mamma til aa adoptere hele gjengen.
I loepet av disse dagene paa barnehjemmet var vi ogsaa i Kibera, som er slummen i Nairobi og blant verdens stoerste med rundt en million mennesker, vi var paa Sheldrick og saa paa foreldreloese babyelefanter som ble matet, vi var paa Bomas og saa et show med afrikansk dans og musikk, og vi besoekte storbyen Nairobi, hvor det forresten ikke er lov til aa roeyke. Kanskje et tegn om at jeg maa slutte? Planen er faktisk aa slutte naar denne reisen er ferdig daa, saa naa er det offisielt, og da er det vanskeligere aa trekke seg. GO ME!
Vi var som sagt paa safari ogsaa, i Masai Mara, og bodde paa en helt fantastisk resort. Safari i seg selv var hakket mer (eller kanskje ti hakk) kjedeligere enn jge trodde, ettersom man egentlig kun sitter i en bil og kjoerer rundt pa humpete savanner dagen lang og leter etter dyr, men jeg er glad jeg i alle fall har gjort det, og jeg fikk jo se stort sett alt, bortsett fra de kjaere neshornene som gjemte seg. Etter to netter paa Safari dro vi tilbake til barnehjemmet igjen, og vi hadde familiekveld samme kvelden vi kom tilbake. Det vil si at vi koste oss sammen med alle barna og ansatte hele kvelden med sang, dans, forskjellige opptredener, og til slutt maatte jeg og Mariel holde en improvisert tale foran hele gjengen. Det gikk naa greit, selv om vi stort sett repeterte hverandre tre ganger paa de faa minuttene, men de klappet, saa jeg sier meg fornoeyd. Siste dagen vi hadde i Kenya dro vi til Star of Hope, som er ei stoettegruppe for mennesker med HIV og aids, og vi fikk hoert historiene til flere av dem. Det gjorde virkelig inntrykk, og fikk oss nok alle til aa tenke mer positivt over livene vaare etter aa ha sett hvor positive de var!

Turen gikk videre til Zanzibar for meg, Mariel, Camilla og Elisabeth, og der bodde vi foerst paa Nungwi som ligger nord paa oeya i tre netter, for vi bodde i Stone Town de to siste nettene. Paa Nungwi bodde vi paa en diger resort nede paa stranda, og folkens... Det var paradis. Aldri i mitt liv har jeg sett noen nydeligere strender, eller steder generellt, egentlig. Det var fantastisk! Vi var paa baattur og snorklet rundt utenfor Mnemba den ene dagen, som er en helt sinnsyk fin strand, og en kveld var vi paa en lokal bar paa stranda og satt til langt paa natt med hyggelige folk, og ellers slappet vi bare av. Da vi kom til Stone Town fikk vi en hyggelig overraskelse, for hostellet vi skulle ligge paa var nemlig helt fantastisk, og det hadde AIR CONDITION. Paa Zanzibar var det nemlig en helt sinnsyk varme, og vi holdt paa aa doe etter noen minutters gaaing, saa da hjalp det aa komme inn paa hostellet og kjoele seg ned... I Stone Town var vi for det meste rundt og gikk i gatene (som det er hundrevis av), og var ogsaa paa kryddermarked. Det var en flott, liten by, og jeg stortrivdes, folk var utrolig hjelpsomme og hyggelige (hvis de fikk tips for aa hjelpe deg, saa klart), og jeg fikk slappet av etter mye reising... Men en ting vi alle firelurte utrolig mye paa; hva skjer med hvite kvinner og menn fra Zanzibar? Det kryr av slike par der! Vi spurte en mann fra Zanzibar hvorfor det var saa utrolig mange europeiske kvinner som kom for aa finne menn derfra, og svaret vi fikk var ganske enkelt; because we're sweet like chocolate and hot like chili. Saa, alle mine kjaere medkvinner som er paa leiting etter menn (og er aapne for nye kulturer og kontinenter), jeg sier bare en ting; ZANZIBAR. Ikke det at jeg veit om de virkelig er saa bra, men i og med at det var SAA mange europeiske kvinner der, saa maa det jo bety NOE.

Vi kom oss tilbake til Nairobi etter fem dager paa Zanzibar uten laerer, men ikke uten problemer. Jeg mistet passet mitt... Heldigvis fant vi det igjen paa flyet (etter aa ha gaatt av flyet og blitt kjoert til baggasjeutslippen, for saa aa bli kjoert tilbake til flyet da jeg oppdaget at passet var borte), og det ordnet seg. Vi var noen timer paa flyplassen foer resten av gjengen kom, og vi tok fly om natten til Bangkok. Det tok nesten ti timer, og da kjente jeg virkelig hvor mye jeg hater aa vaere saa lang som jeg er... Ikke en jaevla plass har jeg kunne sittet med beina rett frem! Me no like. Da vi kom til Bangkok maatte vi vente paa flyplassen der i rundt fem timer, og saa satte vi oss endelig paa flyet til Phnom Penh, som ligger i Kambodsja for dere uvitende. Vi bodde der i tre dager, og gjorde ikke noe spesielt bortsett fra aa dra paa marked og til Killing Fields (slaa det opp paa google, jeg orker ikke aa forklare naa, it's way too hot out here), for vi tok hurtigbaat opp til Siem Reap. Eller, hurtig og hurtig... Baaten var alt annet enn jeg hadde forventet, og etter lite soevn i Phnom Penh (fordi jeg og Angelica var veldig uheldige med rommet paa hostellet, og fikk det kvalmeste rommet og badet jeg har sett i mitt liv, pluss at det var ubeskrivelig varmt og jeg har slitt med intense magesmerter ei stund) saa ble ikke baatturen saa veldig grei for min del. Benplassen var paa ca. 30 cm., og jeg fikk to bittesmaa seter jeg skulle proeve aa sove paa. Saa, jeg, paa nesten 180 cm., laa og "sov" paa noe som var 1 meter langt og 50 cm. bredt, pluss det lille "luftrommet" jeg hadde paa 30 cm. til aa stikke ut knaerne i. Huff... Men, bare for aa faa sagt det; ellers elsker jeg Kambodsja, landet er fantastisk, og tuktuk er bare verdens kuleste kjoeretoey! I Siem Reap bodde vi paa det flotteste hostellet jeg har sett i mitt liv da, men det ble bare for ei natt. Vi dro til Angkor Wat dagen etterpaa, foer vi paa kvelden tok nattbuss til Ho Chi Minh i Vietnam. Angkor Wat for forresten utrolig fint, men det var usedvanlig varmt, saa det var ikke saa altfor behagelig a gaa rundt der i timesvis, men jeg fikk naa i alle fall med meg alle templene, og det er jeg glad for. Flere av de andre ga seg tidlig og orket ikke aa gaa rundt og se paa alt, men jeg beit det i meg, og fikk naa med meg alt det viktigste!

Etter femten timer med buss kom vi frem til Vietnam i gaar, og vi spiste forresten paa en enorm fisk i gaar! I dag har vi vaert i Cu Chi Tunnels (once again, finn det paa google :P), og jeg moette ogsaa kjentfolk fra Kvinesdal der, noe som var veldig moro. Men naa, folkens... Naa har jeg vondt i ryggen og skrivekramper, saa jeg maa nok takke for meg. Turen min har vaert fantastisk til naa, og det er trist aa tenke paa at det kun er en og en halv maaned igjen! Med unntak av tsunami i magen min og at jeg har mistet sikkert 70 prosent av all vaesken i kroppen min siden vi svetter saa mye her i varmen, saa gaar ting veldig bra. Vi snakkes i Soer-Koera, folkens!

- Lena, som saa og si er paa andre siden av jorda naa

Hei igjen der, folkens. Jeg er paa Zanzibar! Innlegget blir ikke saa langt ettersom jeg maa betale for hvor lenge jeg er paalogget her, men jeg skal oppsummere raskt hva som har skjedd i det siste;

- Jeg ble nitten aar, og bursdagen min tilbringte jeg paa flyplassen i Doha i Qatar. Jeg sov ikke et sekund den natta, og dagen etterpaa floey vi til Nairobi i Kenya.

- Jeg blir alltid satt i midten paa flyene, altsaa mitt i mellom to personer, og det er alltid noe galt med lyden paa akkurat min skjerm, eller saa funker den ikke i det hele tatt. Kun min.

- Jeg har bodd paa et barnehjem i Afrika, Nuru Africa heter det, og jeg har blitt like forelsket i alle sammen av de nydelige barna der. Naar jeg kommer hjem skal jeg faa mamma til aa adoptere hele gjengen.

- Jeg har besoekt slummen i Nairobi, vaert i en park for foreldreloese elefanter, sett afrikansk dans og musikk, og blitt solbrent paa taket paa barnehjemmet.

- Jeg har vaert paa safari i Masai Mara, hvor vi bodde paa det luksushotellet mitt ute i savannene, og jeg saa stort sett alle dyr som finnes der, unntatt det jeg aller helst ville se (kun fordi det er saa vanskelig); neshorn! Sadface.

- Jeg har holdt en improvisert tale sammen med ei anna ei foran ca. 100 afrikanske barn og noen voksne.

- Jeg har faatt venner for livet som jeg aldri kommer til aa glemme.

- JEG ER PAA ZANZIBAR, ET STED SOM MAA VAERE DET DESIDERT NYDELIGSTE JEG AHR SETT I MITT LIV!

- Og ellers har jeg hatt det topp i Kenya, og ogsaa her paa Zanzibar. Det er sinnsykt varmt her da, og jeg har bihulebetennelse, er solbrent, og en smule daarlig etter gaarsdagen, men who cares. I'm livin' la vida loca!

Bilder kommer naar jeg faar laant en pc her, i stedet for aa vaere paa internettkafe.

SAVNER ALLE DERE DER HJEMME!

- Lena

Nesten ei uke har gått, og jeg må bare få sagt... Jeg er overrasket. Midt-Østen... Det er bare helt fantastisk. AMAZING!

Forrige søndag ble vi hentet av tre beduiner i Amman, og der ko det første sjokket. Jeg hadde trodd det skulle være en gjeng gamlinger med langt, grått skjegg, skjerf på hodet, og lange kjoleaktige greier som dekket kroppen. Neida, jeg tok feil... De var unge, hadde normal klesstil, og det eneste som skilte dem ut fra resten var vel det at de faktisk brukte mer eyeliner enn Amy Winehouse. Vi tok turen til Dødehavet for å bade der, besøkte Mount Nebo, og dro deretter til Wadi Araba for å sove ute under stjernene sammen med en masse beduiner. Vi kjørt rundt i timesvis i ørkenen, så solnedgangen hilste på kameler, sang og danset sammen med beduinene, og storkoste oss... Vi var til og med vitne til en hundefødsel! BTW; beduiner ruler på å lage mat.

På mandagen dro vi til Petra, hvor vi ridde på både hester, kameler og noen nydelig, men stakkarslige esler opp i gjennom kilometervis med trapper, og etter en flott dag i et av verdens sju underverker var det på tide å gå til Lille Petra sammen med en av beduinene. TIL FOTS... Det var en lang fjelltur, og hadde dere sett noen av de tynne stiene vi gikk på, med flere hundre meters stup på den ene siden... Det var tøft, det. De som hadde høydeskrekk slet, men de greide det, og gud så stolte vi andre var av dem etterpå! Det var virkelig flott samarbeid i gruppa for å få alle gjennom, og det er nok noe av det som kommer til å bli best husket... Den natta sov vi også sammen med beduinene, men denne ganga i fjellene i Lille Petra. Det var iskaldt, så jeg sov ikke stort, men gud så koselig vi hadde det. Vi snakket i timesvis, sang, spiste, alt mulig... Det var ganske så trist å dra fra dem dagen etterpå, men vi skulle til Israel, så vi hadde ikke stort valg. Det var stress å komme seg over grensa, men det gikk til slutt etter narkosjekk og hele pakka, og vi kom oss til Eilat. Vi fikk slappet av litt, tatt en etterlengted dusj, og dagen etterpå dro vi videre til Jerusalem. Jeg må si at jeg virkelig falt for byen... Den hadde litt av alt, markeder, finere shoppinggater, folk fra alle slags forskjellige kulturer, religioner og land, og fantastiske byggverk og hele pakka. Vi var der i to dager og reiste også inn til Betlehem som ligger i Palestina. Det var rart å se forskjellene... Israelerne har full kontroll på palestinerne, de kan reise inn og ut som de vil av Palestina, mens palestinerne? De må ha et spesielt visum og gå gjennom en sikkerhetssjekk bare for å komme seg til Jerusalem én eneste dag... Flere jobber jo gjerne utenfor Palestina ettersom det er stor mangel på arbeid der, og hver eneste gang de skal ut, eller inn for den saks skyld, så må de gjennom en lang sikkerhetssjekk med passkontroll og hele pakka. Det er sykt..
I Betlehem besøkte vi en flyktingeleir, Star Gate, og stedet hvor Jesus ble født. Det var kult å se et såpass hellig sted for så utrolig mange millioner av verdens befolkning... Vi reiste tilbake til Jerusalen på ettermiddagen, og da måtte vi også gjennom sjekken palestinerne må gjennom for å komme seg dit. For noe stress! Utover kvelden gikk vi ut og spiste, og noen av oss var ute en liten tur og storkoste oss. I dag kom vi tilbake til Jordan, men det var ikke helt uten problemer... En amerikaner ble drept av noen israelere rett utenfor Jerusalem i går, og Jordan var derfor svært lite keen på å slippe utlendinger inn i landet sitt i dag. Vi hadde en masse møter med grensevaktene, men etter en god del timer kom vi oss i alle fall gjennom og ar tilbringt resten av dagen i Madaba. Nå er det bursdagen min her i Jordan ettersom klokken har passert tolv her, og den skal brukes til litt soving, før vi utover formiddage drar ttil flyplassen, og flyr til Qatar. Der skal vi være i tolv timer, før turen går videre til Kenya.. Dritukul bursdag, hæ?

Dette er bare i korte trekk hv vi har gjort til nå. Jeg har jo ikke pc, så får ikke blogget så ofte, men dere kan besøke Camilla sin blogg dersom dere vil lese mer detaljerte ting, og hun oppdaterer oftere, ettersom hun har med seg egen data. www.camillareiserjordenrundt.blogspot.com :)

Bildene mine har jeg ikke på denne dataen, så de får komme ei anna gang. Snakkes da, folkens!

- Lena

Naa er det virkelig ingen vei tilbake, folkens. Akkurat naa sitter jeg paa et hostel i Amman i Jordan, og i morgen gaar turen til Wadi Araba, en oerken paa grensen mellom Israel og Jordan. Der skal vi overnatte med beduiner i to netter, besoeke Petra, bade i Doedehavet, og utrolig mange andre fantastiske ting... Det blir nok bedre enn det denne dagen har vaert, ettersom vi har reist siden klokka fem i dag tidlig ensten, og naa ankom et hostel fra helvetet. Jaja, stay positive! Jeg skal proeve aa faa blogget naar vi kommer tilbake fra oerkenen!
Ellers kan det nevnes at vi norske jenter er jo rene turistattraksjonen her i Jordan...

STAY TUUUNED!

- Lena

Om bare noen få timer så reiser jeg, og jeg stresset vilt i stad da jeg fikk en telefon. Jeg visste jo egentlig at den skulle komme, og litt om hva de kom til å fortelle meg, men jeg allikevel ikke helt forberedt. Første gangen det ringte valgte jeg å ikke ta den. Andre gangen tok jeg den. Det var en kjempehyggelig lege fra Haukeland Universitetssykehus, Henrik het han. Vi snakket i rundt ti minutter, og nå sitter jeg her... Og veit ikke hva jeg tenker. Kanskje er det ingenting. Men det kan også være noe som endrer hele fremtiden min...

For noen måneder siden tok flere i familien min blodprøver. Broren min og faren min har en litt rar diabetes, og når de undersøkte broren min fant de ut at det er noe spesielt med genet hans som produserer insulin. Med hans historie, og både faren og bestefaren min som har hatt lignende historier med diabetes, så tror de at han antakeligvis har en tredje og sjeldnere diabetes type som kalles MODY, og betyr Maturity-Onset Diabetes of the Young. De vet egentlig svært lite om denne typen diabetes, og det spesielle er at det antakeligvis er arvelig, og slår ut i hver generasjon. De kan heller egentlig ikke si enda om hvordan det virkelig fungerer, hvor stor sjansen er for at et eller flere av barna får det, osv., og det som er med denne typen diabetes er at det til tider kanskje ikke er nødvendig å ta insulin en gang, fordi det av og til produseres nok, og av og til ikke. Vel, uansett, det de fant ut etter å ha tatt disse prøvene er at faren min har det samme genet som broren min, alts at broren min har arvet det fra ham, men også at JEG har det. Ingen andre i den nærmeste familien hadde det, og det kan derfor tyde på at jeg muligens kan utvikle diabetes. Pappa fikk det rundt den alderen jeg er i nå, og jeg har tidligere hatt litt høyt blodsukker, men det gikk ned igjen med ei gang, så de trodde ikke det var noe... Vel, nå kan det faktisk være det var noe allikevel. Og det skremmer meg litt når jeg tenker meg om. Det er ikke det at diabetes i seg selv er så ille, ikke denne typen hvertfall, og både far og bror klarer seg jo topp. Det som gjør meg redd for å få det er fremtiden... Plutselig er det så mange veier som lukkes, og spesielt de veiene jeg hadde mest lyst til å gå. Det kan plutselig bli umulig, ikke fordi jeg ikke er flink nok på skolen eller jobber hardt nok for å få det til, men rett og slett hvis fordi jeg får diabetes. Nå er det jo så klart ikke sikkert jeg får det, de veit såpass lite om dette genet at det er vanskelig å si, men... Han fortalte meg at jeg måtte ha det i bakhodet når jeg tenkte på fremtiden, og det virket egentlig som om han regnet med jeg kom til å få det, men ikke ville ødelegge planene mine totalt. De vil jeg skal ta prøver og masse sånt nå, men jeg skal jo reise jorda rundt om bare noen dager, så jeg rekker det kanskje ikke... Jeg skal prøve å få dratt til legen i Oslo og gjort noen målinger av blodsukkeret og sånn, men samtidig så er jeg litt redd for svaret. Jeg vil jo høre at alt ser bra ut, men jeg er så redd for at det ikke skal se bra ut, og da føler jeg at hele reisen kommer til å bli litt ødelagt. Jeg kommer til å tenke så mye på fremtiden, hva jeg skal gjøre, alle slags mulige drittanker... Menmen, that's life.

Om to timer drar jeg til Oslo, og i morgen tidlig møter jeg resten av gjengen der inne... Det blir nok lite blogging fremover ettersom jeg skal ut å reise og ikke har med meg data, men jeg skal oppdatere bloggen så raskt jeg får tilgang på pc og internett. Ha en fin vinter folkens, og ikke glem meg!

- Lena

OH YEAH. Jeg har bursdag. Eller.. Ikke. Det er fortsatt nesten to uker til bursdagen min, men ettersom den skal tilbringes på flyplassen i Qatar, langtlangt borte fra alle mine kjære her hjemme i Kvinesdal, så tar jeg en liten feiring i kveld. Jacuzzien på verandaen er varmet opp, snøen (rettere sagt isen) ligger pent rundt, og noen av verdens nydeligste jenter er rett rundt hjørnet. Etterpå skal vi lage taco, men jeg har glemt å fortelle dem dette, så de har sikkert spist hele gjengen. Too bad for them, mer taco til meg!

Ellers stresser jeg som julenissen på selveste julaften. Alt for mye skal ordnes, kjøpes og pakkes, og det føles som om jeg konstant er i en annen verden bestående av flyvende trekanttørkler å selvpakkende bagger, men akk, nei... Jeg må ordne alt selv. Det går liksom ikke opp for meg at om to dager skal baggen være klar, og jeg skal reise inn til Oslo, før jeg allerede på lørdag starter jordomreisen... Det føles fortsatt så langt borte, og det skremmer meg virkelig at jeg ikke har startet å pakke ennå. Jeg ender vel opp med å gjøre det på onsdag, noen timer før flyet mitt går. Jaja, så lenge jeg rekker flyet så skal det vel gå bra. Det løser seg, det gjør det alltid!

MEN NÅ, nå er det tid for en siste finish før pyntedukkene mine kommer. De ser jo alltid smashing ut, så jeg får vel i det minste prøve på det samme, jeg også. Wish me good luck!

Jeg savner pysen min.

- Lena

Livet suser forbi. Dagene går fort, samtidig som de kan føles som om de aldri tar slutt innimellom. Jeg kan kjede vettet av meg, men alt i alt, når jeg sitter her og ser tilbake på livet mitt, så har det gått fort. Altfor fort. Jeg gikk fra å være liten og gråte kun fordi jeg ikke fikk lov til å kjøpe is (det skjedde egentlig ganske sjeldent da, bare se på bilder av meg fra mine yngre dager, jeg tror jeg fikk litt for mye is) til å bli på grensen til voksen, og ikke gråter så ofte lengre. Eller, jeg gråter, men nå er det som regel kun på grunn av drittsekker som ønsker å kontrollere livet mitt, og prøver å få meg til å tro at alt jeg gjør er feil. Rettelse; én drittsekk. Det er nesten bare én person som kan få meg til å gråte nå, og jeg skjønner egentlig ikke helt hvorfor, men sånn er nå den saken.

Finner dere meg? Se etter jenta som har spist mest iskrem. Husk også at jeg var svært høy i forhold til de andre...

Tiden passerer i alle fall fort, og jeg har gått fra å være monsterbaby til normal unge til monsterunge igjen, så til en mer eller mindre normal tenåring med litt for mye eyeliner og nagler, og til slutt til en nå mer eller mindre normal... Jente? Eller kvinne? Jeg veit egentlig ikke. Jeg liker ikke trynet på Britney Spears, men dama kom med noe ganske bra når hun sa "I'm not a girl, not yet a woman". Jeg kan ikke definere meg selv som noen av tingene. Jeg er ikke lenger den lille jenta som trengte mamman sin hele tiden, og jeg kan fint stå på egne ben og klare meg selv. Men, samtidig, så er det ganske greit å ha mamman sin der, og jeg merker spesielt når jeg er her hjemme at jeg helst overlater mest mulig til henne. Det er mye greiere når hun kan ringe til legen for meg, lage mat til meg, eller rydde ut av kofferten min. Når jeg er langt vekke oppfører jeg meg kanskje mer som en kvinne, men med én gang jeg har sjansen, så vil jeg aller helst være mammas lille jente... Alt er jo så enkelt da. Innimellom lurer jeg på hvorfor jeg har valgt å forlate redet så tidlig, men samtidig er jeg glad for det, for jeg har vokst, lært meg å stå på egne ben, takle vanskelig situasjoner alene, og opplevd så fantastisk mye...

Vi mennesker er rare, vi. Vi vil alltid ha det vi ikke kan få. Vi vil flytte ut, bo alene, leve livet, gjøre som vi vil, men når vi først gjør det så savner de fleste av oss å være hjemme også. Å ha noen andre som ordner alt for oss, å bare flyte langs strømmen uten å måtte tenke på regninger, vasking, matlaging, og all den andre dritten som voksenlivet bærer med seg. Vi vil ha alt på én gang, og glemmer å sette pris på det vi faktisk har, de små tingene i hverdagen, som det å uansett vite at vi har noen som bryr seg, men samtidig kan ta tak i ting på egenhånd dersom vi ønsker det. Jeg er sikkert en av de som er verst på dette, jeg. Konstant søker jeg nye eventyr, blir lei av det jeg har, og skal ha noe nytt. Det gjelder plassen jeg er på, tingene jeg gjør, ja, rett og slett alt sammen. Jeg vil helst reise ukentlig til nye steder, bli kjent med nye folk og oppleve nye ting, men det sier jo seg selv at det ikke fungerer med mindre man har femti millioner på konto, og det har jeg så absolutt ikke. Jeg har foreløpig sust litt for lett gjennom ting også, og nå begynner ting å komme til et punkt der jeg ser at jeg faktisk MÅ jobbe ræva av meg hvis jeg skal fortsette å reise så mye som jeg har gjort. Jeg må tjene penger selv, men hei, jeg har i alle fall opplevd så mye tidligere at jeg veit at det er verdt det. Det er liksom greit nå, jeg kan jobbe til armene mine faller av, fordi jeg veit hvor fantastiske tingene jeg kan oppleve med de pengene kan være. Jeg jobber ikke for å sløse bort tid og penger på bil, klær, hus, sånne ting... Jeg jobber heller hardt i en periode, sparer opp pengene, og kan reise. Men så klart; det er mine prioriteringer. Alle er forskjellige. Reising er måten jeg føler meg i live på, måten jeg ønsker å leve på, måten jeg føler meg mest mulig komplett på, og det er reisingen og alt det den innebærer som gir meg kriblinger i magen, som gjør meg glad uansett hva som skjer, og som får meg til å kjenne at livet er helt fantastisk. Det er min måte å glemme alle de dumme tingene som skjer, og rett og slett nyte livet fullt ut. Når livet mitt er ferdig vil jeg kunne tenke for meg selv at jeg virkelig har levd, at jeg ikke har sløst bort tiden min på ting jeg egentlig ikke ville, og veit dere hva? Om jeg lå for døden nå, så tror jeg faktisk jeg kunne sagt det. Jeg er fornøyd. Jeg har ikke sløst bort så mye tid, og selv om det finnes tusen flere ting jeg har lyst til å gjøre i livet, så er jeg fornøyd med alt det jeg faktisk har oppnådd frem til den dag i dag. Jeg har gjort mitt beste, og hva mer kan jeg forlange av meg selv?

Fuck off til alle unødvendige ting som tar opp tida vår!

Dette ble kanskje litt langtrukkent, det er bare det at tusen tanker svirrer rundt i hodet mitt for tiden. Jeg skal snart ut å reise jorda rundt, skoleåret er omme bare to uker etter at jeg kommer tilbake, jeg må bestemme meg for hva jeg skal til neste år, hvor jeg skal arbeide i sommer, og tusenvis av andre ting... Uansett, det jeg vil frem til med alt dette tullet mitt er vel egentlig det at dere bør gjøre det dere vil. Finn ut hva du trives best med hvis ikke du veit det, og gjør det. Blir du lei av det etter ei stund, vel, finn noe annet. Vi har bare én sjanse her på jorden, så ikke gidd å sløse den bort. Det høres klisjée ut, men folkens; lev hver eneste dag som om den var din siste.

- Lena